Både NSF Monrad (Monrad) og FIDE Hollandsk Sveitser (Sveitser) er turneringssystemer som brukes når antall spillere i en gruppe er større enn antall runder. Begge disse systemene er Sveitsersystemer, og det finnes ganske mange av denne typen. FIDE har godkjent fire ulike Sveitsersystemer hvorav det mest brukte er Hollandsk system (etter oppfinneren av dette systemet, Hollenderen IA Geurt Gijssen). I Norge har man tradisjonelt brukt det Norske Monradsystemet, og fram til få år siden enerådende i Norge. I Landsturneringen 2015 brukte vi Sveitser i alle grupper, mens det i fjor ble brukt Monrad i alle grupper unntatt elite hvor man brukte FIDE Sveitser.
Det som kjennetegner alle Sveitsersystemer (inkludert NSF Monrad) er: 1) Ingen spiller skal møte samme motstander to ganger i turneringen. 2) En spiller skal møte en motstander med poengsum så nært som mulig seg selv. 3) Antall spill med hvite brikker og sorte brikker bør være så likt som mulig.
Den største forskjellen mellom Monrad og Sveitser ligger i hvem som skal møtes når krav 2) skal implementeres. I hovedsak er dette at man i Monrad har en tilfeldig trekning av startnummer før turneringen, så det helt tilfeldig om du er blant de fire første, fire siste, eller ligger i midten. I Sveitser får alle startnummer etter rating, høyest ratede får start nummer 1.
Første runde i Monrad er seedet men fra runde 2 og utover er det loddtrekningen som ble foretatt før turneringen startet som bestemmer hvem du skal møte innen din egen poenggruppe. En spiller med høyt startnummer har en høy sannsynlighet for å bli flyttet ned i neste poenggruppe ”nedflyt”(eller WO om antall spillere i poenggruppen er odde). Hans motspiller får tilsvarende oppflyt. I Sveitser er spilleren med det høyeste startnummeret den laveste ratede spilleren i poenggruppen, og er altså en naturlig kandidat for nedflyt (eller WO om det er den laveste gruppen). Sveitser har i tillegg regler for å begrense nedflyt eller oppflyt i runder etter hverandre.
I Monrad er det vanlig å se at en spiller med lavt startnummer ofte hadde oppflyt i 1/3 av rundene, mens en spiller med høyt startnummer ofte hadde 1/3 nedflyt i samme turnering. Enda mer alvorlig var at en av favorittene kunne få WO om han hadde høyt startnummer og tap i runde 1. I Sveitser ser man det som et mål at det er de svakeste spillerne i gruppen som får WO.
Den største svakheten i Monrad er likevel Monradbølgen. Fenomenet som oppstår på grunn av at runden bestemmes av en loddtrekning foretatt før turneringen starter. En spiller kan til stadighet møte svakere spillere, mens andre man kan oppleve det motsatte. Fra runde to er det tilfeldig hvem du møter, og vi har sett Monradturneringer hvor favorittene møtes i runde 2, og igjen sett turneringer hvor vinneren ikke har møtt noen andre av de beste. Den systematiske metoden en Sveitserturnering settes opp på utelukker tilsvarende svakheter.
Hensikten med en turnering er å finne en rettferdig måte å rangere spillere etter den prestasjon de har gjort i turneringen. Om antallet spillere er stort i forhold til antall runder er det viktig at man får så mye informasjon om innbyrdes plassering som mulig i hver runde. For dette formålet er Monrad lite egnet og burde tas ut av NSFs reglement.
Sveitser (Hollandsk system) er nærmest enerådende i store internasjonale turneringer. Dette er fordi de virker bra, selv med et høyt antall spillere i forhold til antall runder. Mitt håp er at vi i løpet av få år har fått erstattet Monrad med Sveitser fullt ut.
Sist oppdatert 16. juli 2015